Å møte veggen

En mandag før jul gikk det i sort for akustikeren Jenny Luneng. Hun sjekket innboksen, men innholdet ga ikke mening. Etter flere måneder med overtid og stor arbeidsbelastning i prosjekt sa det omsider stopp.

I ettertid ser hun at tegnene var der, men da det stod på var det umulig å stoppe.

– Jeg har alltid vært en ja-person, og har sett på meg selv som en som fikser alt og som sjeldent trenger hjelp. Jeg har alltid vær positiv og sett løsninger. Det å ta ansvar har aldri vært fremmed for meg, ikke fordi jeg følte jeg måtte, men fordi jeg har hatt lyst og fordi det har vært gøy.

Som person er hun utadvendt, energisk og blid. Derfor kom det som et sjokk når det som egentlig ga henne energi plutselig slukte henne.

– Det hele begynte med at jeg hadde en konstant uro i kroppen. Jeg fikk ikke sove, hadde hjertebank og var urolig, uten at jeg klarte å koble denne uroen til noe konkret. Til tross for at jeg kun sov to-tre timer hver natt, så satt jeg foran pulten klokken 07.

På dette tidspunktet var hun involvert i en rekke ulike prosjekter og overtidstimene fortsatte å øke.

– Det var den klassiske følelsen av å være fanget i et hamsterhjul. Vi hadde sinnssykt mye å gjøre, korte frister og et enormt leveringspress. Hver gang jeg ble ferdig med en oppgave fikk jeg en ny, og uansett hvor fort jeg jobbet kom det mer.

Ville ikke innrømme at det var for mye

Hun forteller om ledere som spurte hvordan det gikk.

– Jeg klarte ikke si til lederne mine at jeg hadde for mye. De gangene jeg forsøkte var jeg ikke tydelig nok. For dem var det vanskelig å se, siden jeg leverte det jeg skulle og sa ja til nye oppgaver. For meg var det vanskelig å innrømme at det ble for mye, fordi jeg var vant til å klare alt.

3. desember sa det til slutt stopp.

– Da jeg ikke skjønte innholdet i e-postene jeg hadde fått tilsendt, forstod jeg at noe var galt. Dette var helt normale e-poster som jeg på en vanlig dag hadde svart ut på et par minutter. På mandagsmøtet senere på dagen eksploderte jeg over en liten bagatell. Da sendte jeg en e-post til lederne mine hvor jeg skrev at jeg trodde jeg hadde gått på en smell.

Hun fullførte arbeidsoppgavene som hastet, laget en overleveringsliste og dro hjem. Hos legen fikk Jenny en to-ukers sykemelding. Da hun ikke skulle på jobb, skrudde kroppen seg av.

– Da utmattelsen kom, klarte jeg ikke å gå ut av sengen. Jeg hadde ingen ting å ta av og kom meg ikke opp. Heldigvis har jeg en lege som skjønte hva som skjedde, og jeg fikk riktig oppfølging.

Jenny ble diagnostisert med angst og depresjon. Det finnes ingen diagnose for utbrenthet.

– Heldigvis fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Legen så hvilken vei det tok, og jeg ble sykemeldt og fikk henvisning til psykolog. I mai begynte jeg i en 20 prosent stilling. Nå anerkjenner jeg at jeg ikke må mestre alt, og jeg har blitt mye flinkere til å delegere – både på jobb og privat.

Vil fjerne skammen

I starten var det vanskelig for Jenny å si høyt at hun hadde angst og var deprimert.

– Jeg syns det var skamfullt at jeg ikke taklet livet. Etter jeg har valgt å være åpen om det har flere fortalt at de har hatt det på akkurat samme måte, at de har møtt veggen, eller kjenner at de er på vei. Mitt mål er å få andre til å bremse opp før det er for sent. Jeg håper også at jeg, ved å dele min historie, kan fjerne skammen som er knyttet til psykiske lidelser. På sikt håper jeg det blir like ufarlig å si at man er deprimert, som det er å si at man har knekt foten.

I dag er Jenny tilbake på jobb. Hun jobber fremdeles i redusert stilling og innser at arbeidshverdagen aldri vil bli som den var.

– Målet mitt er å klare å akseptere at jeg kun skal være 100 prosent, og ikke 120. Det ligger et tap i at jeg ikke kan være den jeg var, men dette er et mål jeg jobber for å akseptere. I mange tilfeller er 80 prosent også godt nok, sier hun.

Fra faktureringspress til fordypning

Da hun forlot kontoret i desember, sa hun til gruppeleder for akustikk, Espen Thomassen, at hun snart var tilbake.

– Jeg avdramatiserte veldig, men Espen skjønte hvor det bar. Da jeg var sykemeldt ringte han meg og spurte hvordan det gikk med meg. Å ha Espen som nærmeste leder gjorde det lettere for meg å komme tilbake på jobb igjen, han tok meg på alvor og har vært veldig god å prate med.

Nå er Jenny tilbake på jobb, i tilrettelagte omgivelser.

– Da jeg kom tilbake var det umulig for meg å sitte i landskap, og jeg fikk cellekontor med en gang. Jeg har ikke lengre en pressende faktureringsgrad og arbeidshverdagen er tilpasset meg og mine behov. Da jeg var sykemeldt fikk jeg også fagsjefstilling. At de trodde på meg da jeg ikke trodde på meg selv, har betydd veldig mye.

Jennys lærdom

Nå håper Jenny at andre kan dra nytte av hennes erfaringer, slik at ikke flere havner i en lignende situasjon.

– I ettertid ser jeg at jeg aldri slappet av. Jeg sluttet å lese bøker og å strikke, og satt meg ikke ned etter jobb. Når det som gir deg energi plutselig tapper deg for energi, er det på tide å stoppe litt opp.

Hun trekker også frem endringer i humøret.

– Plutselig ble jeg kvalm da jeg skulle på jobb, og var irritabel både hjemme og på kontoret. Arbeidsoppgaver som egentlig var gøye, ble kjedelige og tunge. I tillegg hadde jeg en konstant følelse av utilstrekkelighet, uansett hvor fort jeg jobbet ble jeg aldri ferdig.

I dag går det bedre. På veien mot å bli frisk har hun endret livsstil, gått i terapi og tatt kurs i mindfulness-basert stressreduksjon.

– Dette har gitt meg verktøyene jeg har trengt for å komme meg på beina igjen, nå mediterer jeg hver dag etter jobb og øver på å ikke være tilgjengelig hele tiden, avslutter hun.

Tips til en mer balansert hverdag

Jenny har fått konkrete verktøy hun jobber med, her er noen:

• Legg bekymringer på hyllen.
• Vær takknemlig for dagligdagse situasjoner.
• Anerkjenn følelsene dine, også de negative.
• Legg merke til de små gledene i livet.
• Gå sakte og ta pauser

På kollega Eirik Vee Natviks blogg finner du også gode tips til hvordan du kan redusere stress i hverdagen.

Foto: Nicki Twang