Automatisk svar: En lang gåtur

/siteassets/nyheter/2021---januar/norge-pa-langs-oversikt.jpg

Automatisk svar: En lang gåtur

3 mars 2021
Jeg har permisjon for å gå Norge på langs på ski frem til medio mai 2021. Vil ikke være tilgjengelig på telefon eller epost.

Hvem har vel ikke blitt nysgjerrige på autoreplies med hint om lange reiser og eventyr. Er det en barndomsdrøm som skal realiseres? Et punkt på bucketlisten som skal tikkes av? Geir Lindberg har logget av og sagt adiós til det meste for å følge drømmen. Hvordan har det gått?  

I midten av januar la Geir Lindberg ut på sin livs lengste skitur, med mål om å gå Norge på langs. Turen på mellom 2500 til 2600 km var ikke noe impulsgreier, men noe han hadde tenkt på en stund.  

–  Å gå Norge på langs har alltid ligget i bakhodet. Jeg har hørt mye om det og har hatt kompiser som har gjort det – riktignok da de var 25 år, ikke i 50-årene som meg, ler Geir. - Men man hører om så mange pensjonister som angrer på alt de ikke gjorde før det var for sent, så nå tenkte jeg at nå hopper jeg i det.

Hytteluksus

Den lange skituren startet i Ljosland i Agder, sammen med turkompis Bjart Are Hellen. Fire uker senere var Bjarts ferie over og kameratene var kommet til Tyinkrysset ved Filefjell. Derfra skulle Geir gå alene. Det ble en kald start: Da han gikk fra Fondsbu viste gradestokken -36 grader.

– Når det er kaldt må man passe på å ikke gå seg svett, men være i jevn bevegelse. Ellers blir det veldig kaldt når man stopper opp. Det er faktisk verre med plussgrader. Alt vått blir uhåndterbart – for eksempel blir pulken mye tyngre å dra når det ikke er hold i snøen.

Som resultat av sprengkulden i de første ukene av turen, ble det flere overnattinger på DNT-hytter enn planlagt. Men det er kanskje slitsomt nok å tråkke egne løyper i minus 30?

– Jeg har ligget på hytter der det har vært mulighet til det. Da er det enklere å lage mat og tørke ting etc. Den luksusen har jeg tatt meg råd til.

Sweco-støtte

Når Geir ikke sleper en 50 kilos pulk gjennom Norges langstrakte land, jobber han som ingeniør for Sweco i Bergen hvor han bor med samboer. For en tidligere Svalbardbeboer som alltid har elsket vinter, har ikke byen bydd på de helt store vinterfølelsene. Derimot har det ikke stått på forståelse fra folk rundt, for ønsket om å gjennomføre en vinterdrøm.   

– Jeg ble bare møtt med velvilje fra kollegaer og gruppeleder da jeg søkte om permisjon for et år siden. Det var ikke sånn «Nå skal Geir kose seg på ski, så nå blir det mer jobb på oss».

Med god støtte blir det enklere å legge ut på eventyr. Men til flere som kjenner til planene og til mer spektakulær turen er, til høyere blir også folks forventninger til å høre hvordan det går.

– Ja, det kan jo bli litt fallhøyde med en sånn tur. I begynnelsen hadde jeg noen øyeblikk hvor jeg stod med tung sekk til kness og tenkte «Hva f*** er det jeg skal?». Da er det godt å slippe å tenke at man må komme krypende tilbake med halen mellom beina, fordi man har flagget turen sin så veldig. Men foreløpig har det gått over all forventning. Jeg har ikke vondt et eneste sted, ikke et gnagsår en gang. Alt går etter skjemaet – og det har vært fantastisk!

Nesten alene

At turen har gått som smurt så langt, kan takkes både gode forberedelser og smarte valg. Mens det ble slept på dekk som opptrening til turen, ble det tidlig lagt en strategi for hvordan man skulle gå.  

– I starten var vi nøye på å ikke for langt, og legge inn hviledager. Fire dager på ski, én hviledag osv. Man kan ikke forberede seg 100% til en sånn tur – i min alder må du ta hensyn kroppen.

Mer utfordrende var det kanskje å forberede seg mentalt?  

– Man møter få folk på en sånn tur, og corona har gjort at det er enda færre folk i fjellet enn normalt. Mange små steder som kiosker og bakerier man kommer over underveis er stengt, eller kun delvis åpne fordi turistene har uteblitt. Det er litt trist. Men jeg stopper og snakker med alle jeg møter – jeg elsker å prate med folk, så det er veldig hyggelig. 

De store spørsmålene

På tross av at de tallrike menneske- og dyremøtene har uteblitt, har turen vært langt fra monoton.

– Foreløpig har jeg verken sett ulv eller bjørn, men det er enormt hvor variert terrenget i Norge er. Og lyset i januar og februar på høyfjellet er fantastisk – det er så mange nyanser. Man får se all den variasjonen man vanligvis ikke ser fordi man sitter på kontoret eller spiser middag.

Hva tenker man på da, når man går alene i så mye vakkert landskap?

– Jeg trodde at jeg kom til å tenke mer på de store spørsmålene – hva jeg skulle gjøre resten av livet og så videre – men jeg har fortsatt ikke løst noen verdensproblemer, ler Geir. – Jeg har med meg masse lydbøker og musikk, men jeg har vel kun hørt 10 timer på det til sammen så langt. Dagene går til litt basale ting, og på kvelden er jeg så trøtt at jeg sovner tidlig.

Vått og trått

Kanskje er det nettopp en timeout fra egne tanker som er den virkelige timeouten mange lengter etter, når de drømmer om å logge av alt. Eller så kommer de store tankene lengre ut i turen. Nå sitter Geir på Røros i +5 grader og regn, og tenker mest på hvordan han skal gjennomføre neste etappe nordover. Det har vært et veldig værskifte, og lite tyder på at kulden kommer tilbake med det første. I Sør-Trøndelag er det nesten ikke snø, og oppe i fjellet er det så å si ingenting.

– Jeg kunne sagt at det er veldig viktig for meg å gå hele veien, men målet med turen er å være ute i 4 måneder. Derfor er spørsmålet nå om jeg skal gå videre herfra og bruke utrolig lang tid på det, eller om jeg skal ta buss eller tog til Meråker og gå videre derfra. De stedene jeg går er ganske utilgjengelige, og det er ikke bare å be om hjelp hvis noe skjer eller jeg står der med vann til knes. Det gjelder å lytte til de lokale. Jeg har ikke helt bestemt meg enda.