SANOI

Foto/styling: Sofie Brovold/ Mari Aursand

KATEGORI:                         Restaurant

KONTOR:                             Sweco Architects Norway, avdeling Trondheim

PROSJEKTLEDER:             Catharina Kristoffersen Skei, Interiørarkitekt MNIL

TEAM:                                 Aina Moe, produktdesigner og interiørarkitekt MNIL, Sofie Gustafsson, Interiørarkitekt og arkitekt MNAL

AREAL:                               ca 300 m2

STED:                                 Søndre Gate, Trondheim

KUNDE:                              Bitastad AS

MØBELSNEKKER:             Rupro

FOTO/STYLING:                Rupro Sofie Brovold, Mari Aursand

Foto/styling: Sofie Brovold/ Mari Aursand

Jonas Nåvik, stjernekokken som er mest kjent for Michelin-restauranten Fagn i Trondheim hadde i flere år gått med ideen om å skape en restaurant som tilbyr eksklusiv mat for alle. En eksklusiv restaurant alle har råd til. En matopplevelse som bringer besøkende nærmere hverandre. Menyen er skapt for å deles, med norske råvarer med asiatisk utførelse, i kontrast med hverandre, men i harmoni. Restauranten er utviklet av Bitastad, og er den første de har utviklet selv. Sammen med dem, deres mål for restauranten og kokkens visjoner, utviklet vi konseptet for interiøret til det nye restaurantkonseptet, til å speile maten og visjonen. Prosjektet tar utgangspunkt i visjonen for maten. Fokus på norske råvarer i kontrast til et asiatisk rammeverk. Fulle av kontraster. Restauranten består av et inngangsparti mot Apotekerveita- en i hovedsak gågate, en bar med tilhørende lounge og åpen bar-chambrè, en åpen spisesal med utsikt til kjøkkenet, en chambrè separè, samt en egen takeawayinngang og takeawaydisk fra Søndre gate- der det er god plass til både bil og sykkelparkering. Restauranten har plass til ca 80 spisende gjester, og rundt 16 i bar med lounge

Foto/styling: Sofie Brovold/ Mari Aursand

For interiørkonseptet utviklet vi 3 viktige ”tags” som prosjektet er formet rundt:

1. Lysstråle: I interiøret vil vi kontrollere lysinnslippet, og skape skyggespill i rommet. Fokus på å slippe diffust lys inn fra lysgårdene, en effekt ofte benyttet i japansk arkitektur. Skjermvegger med roterbare lameller ved fasade gir mulighet for å kontrollere mengde lys som slippes inn i lokalet, og hvor mye innsyn man har. I konseptet ligger også hvordan man bevisst jobber med kunstig belysning for å skape fokuspunkt i rommet.
2. Den myke linje: Organiske linjer hentet fra naturen møter et stramt asiatisk minimalistisk formspråk. De myke elementene understrekes av materialvalg i form av varme materialer som tre. Naturlig kirsebærtre i form av finèr er på de myke bølgeveggene. I stram kontrast til det organiske er det rå materialer i stramme linjer, hvor skyggene fra de organiske elementene blir hentet opp på en subtil måte, og de enkle, stramme linjene vil fremheve de overdrevne organiske linjene.
3. Scenografi: Scenografien skal underbygge matkonseptet og forsterke opplevelsen. Bevegelsen i restauranten tilfører magi og mystikk, med et fokus på kundereisen. Som kunde vil man stadig oppdage nye ting ved lokalet. Dette oppnås ved å bevisst skjule deler av lokalet, og skape ulike forløp og stemninger når man beveger seg gjennom restauranten. Scenografien understrekes i planløsning, materialvalg, og overgangen mellom de ulike sonene. Designet har krevd mye samarbeid mellom interiørarkitekter, møbelsnekker og kunden selv. Nitidig jobbing med radius på vegger, møtepunkter mot fasade, samt en modulbasert tankegang som muliggjør fremtidig flytting, og ikke låser elementene stedlig. Det har vært gjennomgående viktig å forstå kundens mål for stedets opplevelse, og forståelse om hvilken mat man skulle servere, eller heller råvarene. Interiøret skal gjenspeile matkonseptet, i både form, farge og med de kontrastfylte teksturene, men interiøret måtte ikke ende opp med å stjele oppmerksomheten fra maten. Maten er det som skal være i fokuset i restauranten, og interiøret skal la maten skinne. Dette var også grunnen til at det ble brukt mye tid til å finne riktig tremateriale for bordene. Strukturen i treet på bordet må spille maten god.

Foto/styling: Sofie Brovold/ Mari Aursand

Lokalet var utfordrende, da det har 3 store fasader med glass mot 2 gater, og en glassgård med innsyn til bankens kontorlokaler. Samtidig ønsket kunde seg en restaurant som man oppdager underveis, og er delvis skjult, og som på vinterhalvåret skal være mørkt og dempet. Hvordan gjør man dette når man har så mye innsyn? Det første grepet vi gjorde var å flytte inngangen. Eksisterende inngangsparti ligger ut mot Søndre gate, en bred og sterkt trafikkert gate i et bankkvartal uten hensyn til menneskelig skala. På baksiden av bygget har man et av Trondheims små brosteinbelagte veiter som brukes av myke trafikanter: Apotekerveita henvender seg til parkareal, Britannia Hotell og med forbindelse til Trondheims gågate, Nordre. Den nye inngangen fra Apotekerveita leder via en rampe inn til baren og loungen. Her sitter man tett på Apotekerveita og menneskene som går forbi, og man kan ane at noe skjer på andre siden av lokalet. Et stort bølgende volum av kirsebærfiner bølger seg gjennom lokalet, og skaper en spennende korridor man ledes inn, til man til slutt finner restauranten. Her er det åpne kjøkkenet salens midtpunkt, der gjestene sitter tett på, og alle sitteplasser er orientert slik at en fra hver gruppe har utsikt til kjøkkenet. Inne i det bølgende volumet ligger barens lounge, og restaurantens chambrè separè- også med utsikt til kjøkkenet. Langs glassveggen til lysgården mot banken henger en lagvis drapering av tre forskjellige teksturerte gardiner, som hindrer innsyn og utsyn til bankens møterom og kontorlokaler, og som gir et vakkert skyggespill mellom lagene, og et sløret lys inn til restauranten. Mot Søndre gate er det bygget skjermvegger med roterbare lameller i samme materiale som bølgeveggene. Lamellene kan vris, og dermed kan man iscenesette innsynet, og lysinnslippet etter tid på døgnet, og ønsket stemning til enhver tid. Skjermveggene i seg selv kan skyves på, som også gir fleksibilitet i grad av skjerming. Interiøret skal la menneskene forme rommet og være en del av å skape atmosfæren. Kjøkkenet skal være midtpunktet i lokalet og fungere som en scene hvor resten av restauranten er salen. Rommet skal være kunsten i seg selv med buet treverk, mørke omgivelser og lun belysning. Interiøret skal gi en følelse av hverdagslig eksklusivitet.

Foto/styling: Sofie Brovold/ Mari Aursand

Av materialer er det brukt kirsebærfinèr på alle bølgende vegger og båser, samt skjermvegger mot fasade i kontrast til vegger og himling som er i en kjølig blågrå farge til kontrast til det varme og organiske kirsebærtreet. Som omramming over kjøkken er det montert plater i sort nordisk finer, som hinter til Shou Shugi Ban. Som en sart kontrast til dette er kjøkken og barfront i en sart rødlig mikrosement. Forfinet overflate mot det røffe. Himlingen er i grov, blågråfarget Asonaspray som gir fantastiske akustiske kvaliteter i lokalet, og bidrar til en spennende tekstur mot det forfinede og glatte treverket i de bølgede formene. Teksturen i himlingen bretter seg ned på alle vegger. Alle bord i restauranten er i stram, lys nordisk ask, også i kontrast mot det varme, bølgende kirsebæret. Også valgte tekstiler på møbler er i subtil kontrast til hverandre. Røde, glatte flater mot lyse, grove teksturer. Mot Apotekerveita, ved inngangen og baren har vi tatt med gaten inn i korridoren i form av en tredimensjonal teglflis som spiller på teglfasadene ute i veiten. Møbelsnekker har hatt en stor oppgave i å få til de bølgede veggene. Med et mål om å velge bærekraftige løsninger er bølgeveggene modulbasert, og kan pakkes sammen, og settes opp andre steder om ønskelig. Det samme er frontene over kjøkkenet. De tredimensjonale flisene ved inngangen og baren er kun montert i rammer, og kan også tas med til et annet sted i fremtiden om ønskelig. Bordplatene på alle trebord er tykke og overdimensjonerte, og skal tåle mange års bruk, og tar høyde for å kunne slipes ned og gjenbrukes i fremtiden. De eksisterende flisene på gulv som sto fra når Vinmonopolet var leietaker tidligere valgte vi å la stå. Her er det kun byttet ut skadede flis, og fugene er reparert. Belysning er bevisst valgt til å ligge utenpåliggende, igjen med tanken på forenkling av gjenbruk. Spisestoler ble valgt til å ha et uttrykk som varer. Valget kom da på klassiske stoler tegnet av Verner Panton, et møbel som har stått seg i mange år allerede. Det er tegnet spesialsydde lamper i form av panelgardiner som henger over hver sin lyse furustokk, samt gardiner mot lysgård, og disse er også tenkt til å enkelt kunne flyttes, og dimensjonene er satt til å utnytte hele tekstilbredden for å unngå reststoff som kastes. Stein som er brukt på runde bord samt bartopp er norsk larvikitt, fremfor å hente stein fra utlandet som ville medført et større klimaavtrykk. I prosjektet har det vært gjennomgående tema å ha lokale leverandører, som vil si at alle som har jobbet med tre, stål, tekstiler, mikrosement ol. har vært lokale bedrifter med kort avstand fra lokale