0 of 0 for ""

Med landskap i møterommet

– I møte med landskapet er det viktig at vi er bevisst vårt eget perspektiv, sier landskapsarkitekt Marius Fiskevold.

Han er del av Swecos fagekspertnettverk, som består av medarbeidere som har utmerket seg for sin faglige kompetanse og forskningsaktivitet.

Landskap som subjektiv forbindelse

Marius har særlig forsket på begrepet landskap, og kjernen i dette begrepet. I følge ham forveksles landskapsbegrepet ofte med område, og han forklarer at landskapet først oppstår i møtet mellom mennesket og området.

– Landskap er egentlig et kulturprodukt. Det er ikke noe som bare ligger der ute, det er det området som gjør. Landskapet er måten vi som mennesker oppfatter eller vurderer området på. Denne vurderingen skjer både bevisst og ubevisst.

Landskapet oppstår dermed som et subjektivt inntrykk, og kan forklares som den subjektive forbindelsen mellom området – som er objektivt –, og den tradisjonen vi som mennesker har som kulturelt utgangspunkt, også denne objektiv.

– De mange forskjellige oppfatningene av det samme området opplever jeg nærmest daglig i jobben min i Sweco. Som landskapsarkitekt kan jeg for eksempel legge merke til en stor grushaug, mens en Sweco-kollega som er ingeniør, kanskje ikke legger merke til haugen i det hele tatt. Denne subjektiviteten kan jo selvsagt skape problemer, men jeg ser på ordet subjektiv som et honnørord. Det innebærer at man tilegner seg noe, og at man etablerer en forbindelse til en verden der man selv tar del i noen tiår.

Fra avskyelige til verdsatte fjell

Landskapstradisjonen er ifølge Marius i konstant utvikling, og perspektivet man har når man ser på et område forandrer seg stadig. Et godt eksempel på denne utviklingen, er den oppfatningen man historisk har hatt av fjellene i Norge. Selv om man i Europa begynte å tiltrekkes av fjell på slutten av 1600-tallet, var det først på begynnelsen av 1800-tallet at man begynte å reise opp i fjellene her til lands. Da gikk fjell fra å være noe man mislikte, og noe man kun markerte på kartene med hvite, tomme felt, til å bli noe man aktivt oppsøkte, kartla og verdsatte estetisk.

– Tradisjonen for å verdsette fjellene er ikke mer enn 200 år gammel, men dette er definitivt lenge nok til at man tar det for gitt at de skal verdsettes, sier Marius. Dette viser hvordan perspektiver blir naturalisert, og hvor lett det er å tenke at det alltid har vært sånn. Det gjelder derfor å være bevisst det perspektivet man har.

Ansvar for fremtiden

I Sweco er Marius blant annet opptatt av rådgiverrollen, og det ansvaret vi har overfor fremtidige generasjoner.

– Det er viktig at vi bevisstgjør folk rundt det faktum at de valgene vi tar i dag, som oftest basert på en mal med en levetid på noen år, vil prege landskapet i lang tid fremover. Dette avtrykket skal så fremtidige generasjoner leve med. Det ligger derfor en stor utfordring i det å planlegge slik at valgene også vil være mulige å ta for våre etterkommere.

I følge Marius innebærer dette blant annet at vi må tørre å være rådgivere, ikke bare operatører av lover, forskrifter, budsjetter og lignende. Som rådgiver må en forstå at kundens behov ikke nødvendigvis er at man skal gjøre som kunden sier, men at man tilfører kunnskap. For å oppnå en bærekraftig prosjekteringskultur, må det være takhøyde for dissens, mener han.

Nytt bokprosjekt

Marius har vært ansatt i Sweco siden 2011, det siste halvannet året som fagekspert. I Sweco jobber han med overordnede planoppgaver som konsekvensutredninger, landskaps- og miljøplaner og reguleringsplaner for blant annet riksveiprosjekter.

Han starter nå arbeidet med et bokprosjekt i samarbeid med en professor ved NMBU, som var veileder på doktoravhandlingen hans. Tema er landskapspastoralen, og landskapsanalysens rolle og berettigelse i dagens samfunnsliv.