Vannprising – egnet virkemiddel i norsk vannforvaltning?

EUs vanndirektiv som er innført i Norge ved vannforskriften sier at alle land skal vurdere økonomiske virkemidler som vannprising for å få en bedre og mer kostnadseffektiv forvaltning av vannressursene. I dette prosjektet vurderte vi om vannprising er et egnet virkemiddel (også) i norsk vannforvaltning.

En viktig del av prosjektet var å se på erfaringene med vannprising og andre økonomiske virkemidler i relevante EU-land, og vi ser at økonomiske virkemidler er tatt i bruk til en viss grad, men det er ikke så mange eksempler på utstrakt bruk av vannprising.

Vi konstaterer også – og viser eksempler på – at økonomiske virkemidler til en viss grad er i bruk i norsk vannforvaltning i dag.

Vi konkluderer med at for å oppnå en norsk vannforvaltning som er mer kostnadseffektiv enn i dag, er det rom for mer bruk av økonomiske virkemidler enn det som er tilfellet i dag. Vi anbefaler ikke en ”full omlegging” til vannprising, men foreslår mange steg som kan føre i riktig retning. Det gjelder for eksempel å justere konsesjonsavgifter og andre vannkraftrelaterte avgifter til at de i større grad reflekterer miljøkostnadene. Vi foreslår også at en større del av landbrukstilskuddene øremerkes til miljøtiltak og styres til områder som har størst behov for avrenningsreduksjon.

På lengre sikt kan man vurdere å innføre mer generelle avgifts- og kvotesystem, og i mellomtiden må man jobbe for å kunne inkludere diffus avrenning i avgiftssystemene. Vi anbefaler også at man i større grad ser på mulighetene til å kombinere og skreddersy virkemiddelpakker til de enkelte vannregioner- og områder for å få en lokaltilpasset vannforvaltning.

.